Hu og hei! (06/10/2018)

Kortversjon:
Vått, kaldt, tungt, langt, sprekk, troika, legevakta.

Endelig var det duket for årets Hu og hei, og i år hadde værgudene slått på stortromma og dynket alle myrene med skikkelig trønderregn i forveien.
Jeg hadde trent relativt dårlig i august og september, grunnet en kombinasjon av svake ankler, fadderuker, sykdom og skole. Dårlige unnskyldninger med andre ord.

Jeg hadde snusket dagen før, men der var jeg dårlig, så jeg gikk ut 8 minutter bak. Heldigvis var Åsne en like dårlig snusker som meg, så vi løp ut samtidig.
Vi var ikke i tvil om hvor vi skulle løpe til 1. post, via Elgsethytta virka litt kronglete. Etterhvert kom det en jevn strøm av spreke gutter forbi, og det var vanskelig å ikke løpe for fort. Jeg ga en liten luke til Åsne etterhvert, under mottoet "det er aldri for tidlig å begynne å gå på Hu og hei". Vi var likevel likt på 1. post, grunnet bedre veivalg inn i posten av undertegnede.

"Kortstrekk" til 2. post uten veivalg, og det var bare å bli en del av strømmen. Kjente allerede her at dette var en tung dag fysisk, og Åsne forsvant. Mulig posten lå feil, men den var lett synlig.

Hmm, hvor løper man til 3. post? Høyrevariant virka mest naturlig, men terrenget er kronglete uansett hvor man løper i dette området. Jeg følte jeg fant mange stier, og gjennomførte fint.
Var også usikker på veivalg til 4. post. Hadde litt lyst til å løpe stien i lia rett på (har aldri løpt der før faktisk), og deretter i lia, men valgte å løpe langs Skjelbreia pga lav tiltro til farten min i tunge myrer. I ettertid ville jeg nok løpt rett på, det gikk veldig treigt oppover fra Skjelbreia. Litt overraska over at det var rett tilbake til Hytta etterpå, men gleda meg til mat!

På passering var det bare å helle i seg så mye som mulig, spesielt blomkålsuppa var bra! Føltes som jeg hadde sprekt allerede, men strekket til 5. post så veldig greit ut, så jeg kunne like godt komme igang. Gjennomførte bra.

Langstrekk over Herbernheia! Men med min miserable dagsform og gryende sprekk frista ikke stigningen rett på, så jeg kapitulerte, og løp stien rundt. Når jeg ser på strekket igjen (med friske bein og klart hode) ser rett på best ut, så jeg får ta meg en tur og teste en gang. På strekket stappa jeg i meg en troika, uten at det føltes som om det hjalp.

Geitfjellet! Litt kjedelig å måtte løpe stien hele veien tilbake, men med den tilstanden hodet var i nå var det like greit at jeg slapp å tenke så mye. Klarte stort sett å holde løpesteget i gang på flata, men opp fra Nydammen sa det stopp. Jeg satte meg ned på stien, slurpa i meg littegranne myrvann, og slukte Troika nr 2. Hadde ikke lyst til å bli tatt igjen av alle langrenns-jentene som jeg visste kom rett bak meg, så jeg dro meg opp av myra og tusla videre oppover. Dårlig tegn at jeg begynte med små stønnelyder og peptalke meg selv, men klarte å komme meg opp til toppen. Orienteringsevnene var minimale, og jeg havna inn i krypfurukrattene, og lot frustrasjonen gå ut over de stakkars trærne.
På mirakuløst vis fant jeg posten, men da fant også langrennsjentene meg.

Hittil hadde jeg bare spist rosiner på postene, for jeg gadd ikke å pakke ut sjokoladen av plasten, men nå kjente jeg at det begynte å bli kritisk, så jeg tok meg tid til det. Veit ikke om det hjalp da, føltes ikke sånn. Lett og behagelig strekk ned mot Lavollen, men hadde tilnærmet lik null kartkontakt føltes det som. Elendigheten kulminerte med et uelegant tryn på flatmark da jeg skulle krysse Ilabekken, og selv om det ikke gjorde vondt, ble jeg nesten på gråten. Huff. Fant posten samtidig med de andre, men de løp av sted mens jeg ble igjen og spiste sjokolade.

Ble overraskende glad av å se posten på Tjuvsprangfjellet, for "der har jeg jo ikke vært før!". Men det ble mange gåbakker opp til Kobberdammen, for å ikke snakke om "innspurten" mot toppen gjennom krypfuru. På et tidspunkt titta jeg tilfeldigvis ned på knærne, og på høyre kne var det et høl i tightsen, kamuflert av relativt mye blod. Hmm, jaja, ikke så mye å gjøre med det, så jeg tusla videre mot det som skulle vise seg å være sistepost.

Jeg tenkte aldri på å løpe ned til Kobberdammen og rundt på sti, men jeg tenkte jo egentlig ikke så mye på dette tidspunktet. Visste jo at jeg skulle oppover, så da var det bare å krabbe oppover og stange i mosen. Gikk i ørska oppover, men var så godt kjent her nå at det gikk fint.

Fornøyd med å komme meg igjennom, men dette var nok mitt tyngste og kjipeste Hu og hei. Men løypa var veldig gøy! Opplevelsen ble kronet av oppdagelsen av et kutt på kneet, som endte med 7 sting på legevakta. Men jeg rakk banketten, så kunne ikke klage.