Jukola 7. etappe for NTNUI babes (18-06-2017)

Fikk æren av å løpe ankeretappen på dameherrelaget på jukola. Fordelen med å løpe ankeretappe er jo at jeg fikk mer hvile etter damestafetten enn da jeg løp 2. etappe på tiomila. Ulempen er at det ikke er nattorientering, og at man ikke får fulgt med på herrene i løpet av natta. Men jeg gledet meg veldig likevel. En ekstra utfordring var det i at vi skulle ta en buss som gikk kl 11:30, og at jeg da bare hadde 2.5 timer på å løpe hele løypa, komme meg til bussen og skifte, hvis jeg måtte gå ut på fellesstart. Det var spennende å følge med på passeringstidene imens jeg spiste frokost, og jeg skjønte at Ingvild kom til å komme inn enten rett før eller rett etter at vekslingsfeltet stengte et kvarter før fellesstarten. Fasiten ble 21 sekunder for sent. Umiddelbart ble jeg litt redd for at jeg ikke kom til å rekke å fullføre, men den frykten glemte jeg fort. Nå var det bare å glede seg til å løpe ut i fellesstarten på jukola!

Kartplanken med kartet mitt var veldig langt bak, så jeg startet nesten sist i feltet. I begynnelsen var det veldig mye folk overalt, så jeg tok et rundtveivalg med færre folk til 1. post, for å prøve å avansere noen plasser. Det funka sånn halvveis, så jeg la meg inn i køen på de neste postene, og prøvde å ikke stresse for mye med å prøve å komme forbi.

Jeg var litt usikker på veivalget til 4. post, men valgte høyre siden det var færrest folk som løp der, men tror venstre kunne vært vel så bra. Havna i samme klynge som Frode Estil (selv om jeg ikke visste det var ham før i ettertid), og jeg var behjelpelig da han spurte om hvilken kode jeg skulle til. Koselig med litt trønderteamwork!

De neste postene så nokså krevende ut på kartet, men i realiteten var det bare å hengi seg til fluksen gjennom granleggene. Da et veivalgstrekk åpenbarte seg, valgte jeg samme taktikk. Var nok ikke dumt veivalg, men var litt nedslående at Frode Estil suste forbi momentant etter at terrengløpet begynte.

Etter litt chugging av sportsdrikke på drikkepost og stempling på 8. post, ventet et nytt veivalg. Majoriteten løp venstre, men jeg synes at rett på så mer innbydende ut. Den vakre finske sommerenga i begynnelsen av trekket skuffet ikke, og jeg tror veivalget var greit, selv om eliten løp en slak venstrevariant i stedet.

På de neste strekkene var det vanskelig å passere folk i køen uten å krige livet av seg, så jeg kapitulerte og la meg inn i køen. Benyttet anledningen til å ta en gel, noe som nesten endte i katastrofe, da jeg fant ut at det er vanskelig å ta gel og lese kart samtidig. Heldigvis ble apokalypsen avverget, og jeg nøt følelsen av fornyede krefter på de neste postene. Mot 14. post kom Estil stormende forbi (igjen), (selvsagt) uten at jeg klarte å henge på.

Holdt på å bli dratt med i feil gafling, men jeg ante lappugler i mosen, og brøt ut av klynga tidsnok. Havna også i feil gaflingsklynge til 16. post, uten at jeg skammer meg så mye over det.
På langstrekket til 18. post løp klynga til høyre på den store stien, men jeg synes rett på fristet mer. Jeg klarte ikke å gjennomføre helt den planen jeg hadde tenkt på, men jeg hørte i ettertid at den lille stien gjennom det grønne var ganske dårlig, så da var det kanskje like greit at jeg ikke fant den.

Glugget i meg mer gul væske på veien, og følte meg klar for siste delen av løypa. Skrålia var finere en jeg hadde forventet, og vannmassene som begynte å hølje ned la ikke en demper på opplevelsen, heller motsatt. Begynte etterhvert å kjenne at jeg var litt sliten, og før første gang i løpet følte jeg at jeg løp saktere enn de rundt meg. Heldigvis var de siste postene ganske lette fysisk, så jeg klarte å henge greit med.

Nesten i mål, bare ett ordentlig strekk igjen. Jeg var usikker på om jeg skulle løpe venstre i skogen eller høyre ut på veien, men jeg tenkte at det ikke virket så fristende å gampe rundt på vei. Planen var å følge kollen med steinene, sneie hjørnet på det forbudte området, og deretter løpe stiene. Dessverre glemte jeg alt om at jeg hadde med meg kompass, og fulgte feil steinkolle mot sperringa. Ettersom at sperringa føltes uendelig lang sammenlignet med det jeg hadde forventet, aksepterte jeg n3derlaget, og løp slukøret langs merkebåndene frem til stien. Deretter var det bare å spurte (les: overleve) de siste meterne inn mot mål, til huing og heiing og en god 376. plass!

Alt i alt var nok dette et av de gøyeste o-løpene jeg har løpt noen gang. Ja, jeg fikk et par småbom underveis, men sammenlignet med hvor mye jeg koste meg underveis, betyr det ingen verdens ting. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg fikk gå ut på fellesstarten. Jeg løp på 2.05, og hadde dermed god tid til å fullføre etappen, og jeg rakk til og med å skifte før bussen gikk. Da kan man ikke klage. Tusen takk til resten av babesa for en bra gjennomført stafett!