10milakavlen 2. etappe NTNUI dam (2017-04-30)

Jeg hadde ingen planer om å varme opp noe særlig før start, så jeg ladet opp med å se på 1. etappe, før jeg tuslet tilbake til teltet og skiftet. Fem minutter før vi hadde stipulert Annas ankomst jogget jeg bort til vekslingsfeltet. Etter litt ekstra oppvarming kom Anna stormende mot mål, ga meg kartet, og tipset meg om at det var vanskelig. Jeg satte lykta på laveste trinn, for å være sikker på at den skulle holde hele etappen. Deretter var det bare å gi seg i kast med bakken opp mot startpost for tredje gang på noen timer.

I begynnelsen var det ganske få folk rundt meg, og ingen jeg trodde var bedre enn meg teknisk, så det var bare å orientere selvstendig. Jeg valgte for det meste ganske safe veivalg, og tok meg god tid til å orientere nøyaktig. Beina var rimelig tunge, og det var alltid en lettelse å komme ut på en sti, der jeg kunne føle meg litt rask. Omtrent halvveis inn i løpet havna jeg endelig i en liten gubbeklynge, og det var hyggelig å få litt selskap. Vi tok forskjellige veivalg på et langstrekk, og jeg fikk litt problemer med fokuset på vei til posten som lå på en detaljrik kolle. Heldigvis kom jeg til en stor stein, som var den største steinen jeg har sett noensinne, og heldigvis var det bare én stor stein i området. Bomma litt på posten etter også, men så fant jeg den sammen med Stina på langrennslaget.

Løypa begynte å nærme seg slutten, dessverre, og det ble stadig flere og flere folk i skauen, ute på mange forskjellige etapper. Konsentrasjonen begynte å glippe litt mot slutten, men jeg klarte å unngå grisebomming. Dermed var det bare å skvise ut de siste kreftene i spurtoppgjøret mot en gubbe (som jeg selvsagt vant), til masse etterlengtet huing og heiing, før jeg veksla med Marta. Det tok lang tid før adrenalinrushet ga seg, så det var bare å bruke energien på å hue, heie, og tromme på stortromma gjennom tionatta. Magisk!