KM mellomdistanse (27.05.2018)

Gledet meg til KM mellom, var gira på å løpe bra og ha det gøy.
Startet bra til de to første postene, men bomma litt på 3. post.

Løp bra til 4. post, men akkurat da jeg løp for å stemple klarte jeg å tråkke over. Gjorde skikkelig vondt, så jeg satte meg ned, og syntes veldig synd på meg selv. Kom en del løpere forbi og spurte hvordan det gikk, jeg bare "jaja, dette går fint, null stress", imens jeg prøvde å skjule klumpen i halsen. Etter noen minutter bestemte jeg meg for å prøve å fortsette. På vei ned stupet mot 5. post hadde jeg selvinnsikt til å skjønne at det var idiotisk å fullføre. Litt sårt å innse, jeg hadde aldri brutt et løp før.

La dermed ut på tidenes walk of shame/pain på vei tilbake til mål. Stoppa et par steder for å kjøle ned smerten og foten i myrhøl på veien, men var litt for varmt og tørt til at det funka.
Kom meg til slutt tilbake til start, og det sto det sannelig en bil, med en reddende engel som sjåfør. På dette tidspunktet var jeg oppløst i tårer, så han syntes nok synd på meg til at jeg fikk sitte på til mål.
Lenge siden jeg hadde følt meg så miserabel. Heldigvis kunne jeg begynne å løpe igjen etter en uke, så det kunne vært verre.