Night Hawk Men 1 leg (12.08.2016)

Jeg føler fremdeles at hvert o-løp i år er et bonus. Nattløp drømte jeg overhodet ikke om å kunne delta i.
Likevel så sto jeg i startbåsen i går kveld. Kult!

Forholdene er ikke optimale med mye tåke, men jeg er fast bestemt på å ha det gøy likevel.

1) Vi 1. etappløpere står bakerst i startfeltet og etter at startskuddet gikk, havnet jeg fort blant de siste 20-30 løpere.
Etter at den verste utforbakken er unnagjort ville jeg avansere i feltet før vi kom til startposten. Plutselig kjenner jeg at batteriet hopper ut av selen og dingler bak ryggen min hengende i ledningen. Det blir et drøy minutts pause mens en snill arrangør hjelper meg med å få batteriet på plass igjen. Nå er jeg alene, ingen å se foran meg. Bestemmer meg for at dette skal ikke får lov å ødelegge noe, velger siste sikre og fortsetter på veien. Har bra kontroll forbi kollen SV for posten og går rett i.
2) Allerede på vei opp mot sadelen ser jeg lykter foran meg. Tar nøyaktig kurs og "brøyter" meg gjennom folk som virrer i alle retninger.
3) Veivalget er opplagt og jeg plukker rygger hele veien. Reflexen ligger på bakken, ville gjerne henge opp igjen men finner ikke pinne eller gren som ville passe. Gir opp.
4) Fortsetter på kurs i den slake lia og plukker ende noen rygger.
5) Kort strekk, barnemat.
6) Tar ut eget veivalg og prøver å komme ut på veien fortest mulig. Det ser ut som jeg er ikke alene med valget mitt, jeg ser flere lykter oppover langs søkket. Her begynner jeg å kjenne at farten er passe og å avansere ville kreve for mye krefter. Løper i trespann med en jevnaldrige kar og en ung dame. Jeg er bakerst og tar til venstre alene i myra. Nøler litt i søkket og på posten er vi samlet igjen.
7) Løper på kurs og leser kurvene.
8) Holder høyden og har bra kontroll. Presser opp på kneika og bestemmer meg for å (stortsett) ignorere stiene, posten ligger jo på en markert rygg. Føler at jeg har kommet langt nok og er i ferd med å snu, når jeg oppdager at jeg står 3m fra posten :-)
9) Løper på kurs, krysser stien og løfter blikket. Nam-nam.
10) Ut på stien bestemmer jeg i detalj hvordan neste posten skal taes. På den store veien kommer et digert tog fra øst og jeg satser på å bli med i dragsuget oppover. Letter sagt enn gjort men jeg prøver i hvertfall. På toppen ser jeg plutselig Anders og han blir med meg ned i det våte draget som bringer oss til myra rett nord for posten. Batteriet løsner igjen og resten av løypa løper jeg med den i den høyre hånden. Ikke akkurat optimalt. Her er det veldig folksomt, løperne med raske bein strømmer på i hopetall.
11) Etter den store veien er det mye kvist og kvast som må forseres og jeg kommer litt ut av orienteringen og flyten blir borte for godt.
Etter litt nøling finner jeg posten likevel.
12) Bestemmer meg for å løpe i lia. Det var dumt. Løpbarheten er ikke god i utgangspunktet og blir verre jo nærmere jeg kommer hoppbakken. Den siste 20m tar sikkert 1 minutt. I tillegg er jeg litt usikker om jeg skal høyere opp eller ikke. Dommertårnet(?) finner jeg ikke på kartet. Jeg satser på å bruke trappa og kommer etterhvert på toppen.
13) Greit, refleksen ser jeg fra 50m.
14) Slitsom utforløping, tar det forsiktig og kommer ned etterhvert.
Mål) Anders dukker opp bakfra og slår meg med 3 sekunder.

Jeg takler uhellet på begynnelsen bra og holder ting sammen lenge. Sett under ett er jeg mer enn godt fornøyd med både orienteringen og ikke minst knærna. Vi hadde snakket om å prøve å komme i mål omtrent samtidig alle sammen. Gubbene fikk det til ihvertfall.