Hu og hei by night (26.10.2020)

Etter en liten kunstpause på to år var endelig Hu og hei by night tilbake. Etter to tidligere (og vellykkede) deltagelser, gledet jeg meg til en ny lang og mørk tur i den vakre Bymarka.
I år besto oppladningen av en passiv formtopping bestående av en 6 dagers løpepause, grunnet noen luftveier som bestemte seg for å bli tette etter 2 timer postuthenging i pissregn helgen før. Jaja, bedre med for mye enn for lite hvile?

Den store dagen opprant, og 15 krigere sto på startstreken. Plassen foran vedbua var dekka av et tynt lag av det hvite gullet, sola hadde akkurat sneket seg ned bakom Storheia, og lufta var så klar og kald som den kan bli i oktober.
Gjertsenfaktoren ble som alltid kunngjort, den var på pene 0.84 (løypa fra 1977), så det var ikke barnemat som ventet oss.

Førstepost ble avslørt, og da alle hadde klart å lokalisere “høydepunktet (som altså var en kolle, red.anm) nord for myra nord for “n”-en i Sæteråsen, nordvest for Stor-Kongensåsen”, kunne vi endelig starte!

Tempoet som ble satt ut fra start var i overkant heftig etter min smak (og manglende oppvarming), så jeg lot meg passere av alle (?), og snart forsvant nærmeste lykt ut av syne. Jeg begynte å forberede meg mentalt på å løpe alene hele veien, det var ikke en veldig inspirerende tanke.
Veivalget var uansett opplagt (etter min mening), så jeg labbet inn på stien jeg løp hele to ganger under Hu og hei tidligere i år. Ble snart overrasket at jeg så både lykter bak meg, og langs andre siden av vannet, da det fem minutter tidligere føltes ut som om jeg var alene i skogen. Siste biten inn mot posten var i terrenget, og selv om jeg følte meg trygg på retninga, var det godt å se en liten klynge lykter foran meg, nøyaktig posten skulle være.

Clemens, Audun og Nina sto på posten og drøftet veivalg til 2. post, som var rett vest for Herbernheia. Clemens forsvant fort, og jeg og mine nye følgesvenner løp sammen videre.
Det ble så godt som bare stiløping til 2. post, og det var behagelig å kunne legge kartet i lomma og bare gampe på.

Vel fremme på posten ventet et skikkelig veivalgstrekk, overraskende likt et av strekka på årets Hu og hei, bare lengre. Vi diskuterte veivalg og stappa i oss lefse om hverandre. Jeg mente en rett-på-løsning burde være best, men mine følgesvenner ville ned på veien. Men jeg hadde ingen veldig gode argumenter, unntatt magefølelsen, og siden jeg aldri har løpt på veien på Byneset før, tenkte jeg dette var en god måte å debutere på. Kanskje man sparer litt krefter også, i motsetning til å løpe i terrenget?

Nina tjuvstarta ut fra posten, og Audun og jeg løp litt skeivt ut, så vi var plutselig alene. Jaja, vi visste jo hvor vi skulle, så fant de riktige stiene, og var snart nede på veien.
Jeg innså snart at piggsko (uten såler, de lå hjemme på badet på Ullers) og asfalt er den dårlig kombo. Og det gikk så sjukt tregt! Det føltes i hvert som det, selv om jeg til tider var godt nede på 5-tallet på kilometern, noe som ikke er typisk meg. Jeg fikk nesten et forsprang på Audun da han tok seg en pause for å vanne grøfta litt, men han tok meg (dessverre?) igjen like etterpå. Da vi endelig tok av fra veien, kjentes det som om beina på en merkelig måte var stinne av syre, kanskje pga det ensformige steget på veien. Og sikkert fordi treningsgrunnlaget mitt på hardt underlag er ikke-eksisterende.

Nesten fremme på 3. post (etter mange gåbakker, der mange egentlig burde vært løpebakker), møtte vi på Nina som hadde fått seg en god luke. Posten var litt gjemt inne i et grøntfelt under et stup. Det ryktes noen gikk på en skikkelig bomtur her…

Nå skulle vi nordover igjen! Det var sannelig på tide, siden klokka mi viste 2 mil allerede. Det hadde nok vært mulig å løpe mer rett på mot Marka, men siden det var skaresnø her med konsistens av kjeks, virka det mer fornuftig å løpe sti der det var mulig. Helt fint var det også å kunne hvile hodet fra kartlesing, og heller bruke energien på å finne ut hvilken Metallica-låt Audun hadde fått på hjernen.
Gåbakkefaktoren var nå skyhøy, så det var nesten en lettelse når kneikene var stedvis bratte, slik at man faktisk kunne gå med god samvittighet, uten å føle seg 89 år gammel.
Etter en nesten-katastrofe på den svære Haramyra, der vi holdt på å ta av på en sti som ikke var en sti, kom vi oss trygt til 4. post. Studenterhytta neste! Som bonus fikk vi med oss sladdeoppvisning til en gjeng rånere på P-plassen ved Henriksåsen. Det så både gøyere og mer behagelig ut enn det vi holdt på med.

Stakk en kjapp tur innom garderoben for en tørr trøye, siden jeg regnet med at det kom til å bli lavere tempo på sisterunden. Lite ante jeg da om hvor lavt tempoet kom til å bli…
Steminga på bålpost var nydelig, med både pepperkakedeig og bursdagssang og nordlys. Kunne ikke klage på det, derimot klagde jeg litt på Audun som var treig på å komme seg ut av dunjakka. Han klarte til slutt å rømme, så vi kunne fortsette. Vi fikk vite at to stykker hadde lagt ut på sisterunden, men at Clemens hadde brutt et eller annet sted.
Status på passering: 4:40 timer (inkludert (litt lang) pause på 20 minutter) og 27 km. Marius sa det “bare” var en mil igjen (luftlinje), det lovet jo bra.

Fordelen med med passering ved Studenterhytta er at det alltid blir nedoverbakke etterpå, så det var en behagelig start ned mot Tømmerdalen. Men drøye 5 minutter etter pausen fant Audun ut at han trengte litt smertestillende. Fair enough, men litt irriterende å måtte bruke tid på det midt i skauen. Det hjalp heller ikke at han ikke husket hvilken lomme i sekken de lå i, og at jeg gravde ut sikkert 50 mellombarer forgjeves. Jaja.
Stien mot Herberndammen var et gjørmehav som alltid. Hadde dessverre ikke vært kaldt lenge nok til at myrene hadde fryst. Posten vi skulle til nå hadde jeg vært med på å sette ut, så det gikk lett å finne den. Det var visst her Clemens hadde fått problemer.

Neste stopp Våttakammen. Igjen et behagelig og relativt flatt strekk, med unntak av en mulig “monsterbakke” opp mot posten. Det ble mye stiløping, og jeg har aldri satt så stor pris på klopper på stier noen gang. Utrolig digg å slippe å løfte beina mer enn absolutt nødvendig.
Og skummelt hvor behagelig det var å sette seg ned da jeg måtte fylle vann i en bekk…
Det gikk ikke spesielt fort, men jeg følte vi hadde rimelig god fremdrift her. Høydepunktet kom etter 100 høydemeter krabbing i lyng, da vi gikk rett i refleksen på posten. Gøy!

På strekket hadde vi diskutert hvor langt det kunne være igjen, og jeg så for meg én post rundt Lavollen, og deretter målgang. Neida, nå skulle vi visst ned til Lian. Jaja, sånn er livet. Det begynte å lukte en avslutning med littegranne stigning…
Vi kom oss uten store problemer ned til Baklidammen, og ble møtt av anleggsgjerder. Det var en smal sak å snike seg opp på demningen likevel. Men det skulle vise seg at det var en god grunn til at det var gjerder der, for demninga gikk nemlig ikke hele veien over. Heldigvis var det et stillas i passelig forsvarlig avstand fra selve demninga, og det var trivelig med en liten klatrepause midt i all løpinga.


For nå begynte bakkene igjen. Heldigvis var det også sti, så det var ikke så tungt. Kveldens siste lyspunkt var å prøve å komme seg over frosne myrpytter uten at isen knakk. Stas med noen ekstremsportinnslag! Nå skulle vi bare følge stien ned fra myra, ta av der bekken krysser myra, og så skal posten være lett å fi-… Hæ? Ingen post? Men den skulle jo være her? Vi lette oss skakke, og begynte å tenke stygge tanker om at Jonas hadde tatt med seg posten for å pranke oss. Etter altfor mange minutter med gradvis mindre og mindre inspirert surring og sutring, ringte vi Marius. Han sa “åja, har dere ikke kommet lengre??” Fair enough, siden mål nok hadde stengt nå, men det er jo ikke akkurat det man vil høre… Han kunne melde om at Jonas var i mål for lengst og hadde funnet posten. Vi lette i litt til, totalt i snaue 25 minutter, før vi kapitulerte og ba om neste post. Vi var rimelig sikre på at posten hang feil, men det var likevel kjipt å gi opp.

[I ettertid fant jeg ut at posten ble hengt ut lengre nord-øst, noe som ikke stemte med inntegningene på posten før. Riktignok var det ingen detalj på kartet, fordi kolla som var detalj i 1977 har visst forsvunnet siden den gang.]

Det viste seg at jeg hadde et svært hvitt hull på kartet ut av posten, så jeg overlot til Audun å lede oss inn på riktig sti. Det viste seg å være en tabbe. Jeg hadde stått for orienteringa 97% av løpet hittil, og Audun var nok ikke helt i orienteringsmodus. Attpåtil var han mye sprekere enn meg nå, og siden vi begge har en uskreven leveregel om at “man har ingen venner på Hu og Hei”, så stakk han av, med mitt samtykke. Jeg måtte bare løpe etter, gradvis lengre og lengre bak, uten å helt vite hvor vi var, og lykta til Audun forsvant snart ut av syne. Etterhvert var det noe som skurret. Hmm, det var noe kjent med denne bratte bakken…

Manglende hjernekapasitet på dette tidspunktet førte til at det tok litt vel lang tid før jeg innså at jeg var på vei opp på Solemsåsen, og det var til tider vanskelig å lese kartet på grunn av de slitne tårene som plutselig strømmet ut. Det var uaktuelt å bestige det massive fjellet som Solemsåsen føltes som nå, så jeg stakk ut til høyre på en sti som så ut til å være flat. Grininga ville liksom ikke gi seg, og det hjalp ikke på moralen at beina føltes som tømmerstokker festa sammen med rustne hengsler. Mantraet som holdt meg oppe var: “så lenge du ikke står stille har du fremdrift”, og det viste seg å stemme. Heldigvis gikk jeg rett i sistepost, og klarte til slutt å krabbe hele veien opp stien til Hytta.