Hu og hei by night (09.11.2017)

Kortversjon:
Hu og hei by night er magisk! Bli med og spis masse sjokolade! Men husk våtsokker!

Langversjon:
Hu og hei by night er noe jeg bare hadde hørt legender om, men aldri hatt anledning til å løpe tidligere. Men nå skulle det skje! Jeg har løpt «vanlig» Hu og hei tre ganger tidligere, og løpt to runder hver gang. Dermed lå det litt i kortene at det var aktuelt nå også. Men jeg lovet meg selv å se an kropp, lykt og temperatur underveis. Stemningen var god på hytta før start, og da vi gikk ut av døra for å starte, sto vi midt i snøstormen. Det var ingen tvil om at dette kom til å bli en spesiell opplevelse.

Vi fikk oppgitt 1. post, ei kolle i ei myr sør-vest for Storheia. Etter Vintervannet splitta klynga seg opp, noen løp nemlig stiene i skrålia opp mot Kvistingen. Klynga jeg lå i valgte å gå for en myk start, med å løpe på veien oppover, og deretter løpe på østsiden av Kvistingen. Her var det noen som valgte vestsiden av Kvistingen i stedet, det var nok ikke så lurt.
Her lå jeg i klynge med Anna og Jakob, og jeg følte de løp akkurat litt fortere enn det jeg følte var fornuftig. På vei inn i posten var jeg litt desorientert, og runda en kolle ekstra. Jeg kom inn i posten akkurat da de var på vei ut, og var fornøyd med å kunne kjøre mitt eget løp derifra, i stedet for å måtte stresse med litt for høyt tempo hele tiden.

Mot andre post vurderte jeg litt ulike alternativer, men kom frem til at en høyrevariant så komfortabelt ut. Jeg fikk en kortslutning i hodet da jeg kom ut på den store stien, og løp ned den i stedet for å krysse over til den neste stien. Heldigvis var ikke det veivalget total krise, så jeg valgte å fortsette, og belønnet meg selv med en Troika. Med unntak av noen mindre problemer med å finne stier underveis, kom jeg meg trygt inn mot posten. Her var skogen blitt et enormt hogstfelt, og jeg kjente ikke igjen noen kurveformasjoner. Etter å ha gått litt på kurs/måfå, kom jeg frem til at jeg måtte ut på stien. Jeg ser i ettertid at jeg var veldig nær posten, uten å se den. Jeg kom meg til slutt ut på en sti, men en helt annen sti enn den jeg trodde jeg skulle komme ut på… Men da fant jeg i hvert fall ut hvor jeg var, og fant posten uten videre problemer, men med totalt 15 minutter bom.

På posten traff jeg gjengen som hadde løpt på vestsida av Kvistingen, nemlig Anders Magnus, Sindre, Jørgen og Brynjar. Det var hyggelig med litt selskap, så vi samkjørte veivalg mot 3. post. Vi kom frem til at hovedveien så veldig fristende ut, og kom oss ut på den uten bom. Jeg tror kanskje vi ikke var så populære blant bilene, men alle kom seg helskinnet unna. Skigutta dro litt på da vi løp på veien, og de fikk en luke, men bommet inn i posten, så jeg var først i klynga der.

Til 4. post vurderte jeg rundt høyre via Granåsen, men jeg synes det så litt kjedelig ut. Jeg ville heller løpe steder jeg ikke hadde vært, og jeg synes venstre virket fint. Men jeg burde nok løpt grusveien hele veien til Rønningen, og stien langs Skjelbreia var veldig dårlig. På strekket fortærte jeg både en svær neve rosiner, og ganske mye Walters Karamell, så jeg var klar for bakkene som ventet. Oppover fra Grønlia var det nemlig bare å velge krabbegiret, og jeg kom meg opp til slutt. På vei inn til posten slukna lykta, så da måtte det et lite lyktbytte til først jeg kunne fortsette. Det hjalp heller ikke at myra var omtrent ikke-eksisterende, og at det var ganske tett granskog. Plutselig kom Brynjar labbende forbi, og sa at posten var 100 m lengre bak. Takknemlig skyndte jeg meg tilbake, og så at vi skulle opp til Hytta igjen. Nå begynte det å snø ganske heftig, og jeg kunne så vidt se 2 meter foran meg.

Oppe på hytta fikk jeg spist litt Walters Karamell og Maris sjokoladekjeks, og fikk lånt sekk og lykt av Håvard i tilfelle min lykt nummer 2 også skulle ta kvelden. Tusen takk! Var veldig innstilt på å fortsette, og ville ikke stanse for lenge for å ikke bli kald. Dermed var det bare å gi seg i kast med en ny post. Synes jeg fant et fint løpbart veivalg med mye sti, og humøret var på topp. Da jeg tok av fra de større stiene gikk jeg på en veldig pinlig bom. Jeg tok av på en sti altfor tidlig, kom ut på et jorde, men tenkte at det var kommet noe nytt. Burde sjekka kompasset allerede her, og tenkt på at jeg skulle inn i et naturreservat… Da både hus og vei dukket opp, ante jeg ugler i mosen, og fikk til slutt sjekket kompasset. Var ganske oppgitt over meg selv da jeg skjønte hva jeg hadde gjort. Ti minutter senere var jeg tilbake i stikrysset på nytt. Resten av strekket gikk faktisk uten problemer!

Kanskje løypas tøffeste strekk sto jeg nå ovenfor. Rett på via Herberndammen virket ganske bra, så det var bare å gi seg i kast med bakkene. Nå begynte snøværet å gi seg, og både måne og stjerner dukket opp. Herlig! Men med både snø og våte myrer ble det mye trasking. Stien langs Herberndammen var også ganske kronglete. Da jeg først kom meg over toppen og ned på myr og sti, gikk det mye bedre, og posten hang akkurat der den skulle.

Nytt langstrekk ventet, og mange bakker måtte forseres. Først løp jeg opp til Bynesveien via myra jeg døpte 2. runde-myra, etter at jeg har løpt over den på 3 forskjellige Hu og hei-løyper. Deretter bar det opp Kudalen, der jeg spiste (eller egentlig stappet i meg) Troika nummer 2. Var relativt behagelig å komme opp på veien og løpe litt, men jeg var nok ganske kortbeint i steget på dette punktet.

Sporene til Jo var tydelige fra der man tok av fra stien ned mot posten, men jeg stolte ikke 100 % på sporene, og jeg hadde god kontroll nedover. De hjalp uansett ikke for løpbarheten, da steglengden hans sikkert var dobbelt så lang som det jeg greide å prestere. Men det var hyggelig med litt «selskap». Posten satt perfekt, og kortstrekket som ventet virket relativt overkommelig.

Lykken var fullkommen da stien oppover lia var pyntet med reflekser, og hodet kunne slappe av litt. Beina hadde det ikke så bra, men jeg kom meg da opp til slutt. Siste biten slakt nedover Vintervannsmyra hadde jeg håpet å kunne løpe, men det ga jeg opp ganske fort. Men med det lave tempoet ble i hvert fall orienteringa enklere, så noe godt kom det ut av elendigheten.

På posten var det klart at det bare var en 800m lang sjarmøretappe igjen. Nå var det tett snødrev igjen, og bare unntaksvis kunne man skimte lysene oppe på Hytta. Snø på bakken var det også blitt en del av, men jeg klarte meg heldigvis fint uten truger. Å klatre opp de siste høydemetrene gikk helt greit. Og sjeldent har det vært så behagelig å sette seg ned på gulvet i gangen på Studenterhytta…

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med gjennomføringa. Ja, jeg har nok bommet godt over en halvtime underveis, men det må man nesten bare regne med. Og snøen gjorde det egentlig bare hyggeligere, så det gjorde ingenting. Bekledningen, med bare tights, og en tynn ulltrøye under overtrekksjakka funka greit, så lenge jeg holdt meg i bevegelse. Til slutt vil jeg takke Mari for å arrangere moroa, løypeleggeren fra 1978 for en bra løype, og våtsokkene mine for å ha gjort det mulig å fullføre uten å få varige mén.