Den lange bestigningen av Kebnekaise (2018-08-07)

Jeg hadde drømt om Kebnekaise hele sommeren, men trodde det ikke var realistisk å gjennomføre på en dag. Leste en blogg hvor noen hadde gjort noe lignende, og ble farlig mye inspirert. Jeg hadde flaks, og hadde fri fra jobb på en dag det var meldt fint vær. Jeg skulle dra fra Kiruna tre dager senere, så jeg hadde strengt tatt ikke noe annet valg enn å gi det et forsøk.

Sto opp kl 6, lasta sekken med sjokolade og polarbrød, og kjørte til Nikkaluokta, nærmeste bilvei til Kebnekaise. Lada opp i bilen med å gafle i meg en hel pakke salte riskaker, veit ikke hvor lurt det var. Fem minutter etter at jeg begynte å løpe var jeg nemlig uggen i magen. En liten tur i buskene hjalp, og resten av dagen hadde jeg ingen problemer med magen.

Tok igjen noen turgåere jevnlig, men var relativt lite folk på stien. Ankom serveringsstedet "Lapp Donald's" ved innsjøenbredden, men dessverre hadde ikke stedet åpnet ennå. Hittil hadde stien vært veldig fin og bred, "motorvei", men nå ble stien gradvis mer preget av klopper og stein. Jeg kunne se fjellene ruve i det fjerne, men foreløpig gjaldt det bare å sette det ene beinet fremfor det andre og nyte sommervarmen i shorts og singlet. Nedenfor åsen Darfáloalgi ble stien mer og mer steinete, og en slak motbakke opp mot Kebnekaise fjällstation begynte.

Etter overraskende lette 20 km løping var jeg fremme ved fjällstationen. Der tok jeg meg en velfortjent hvil, spiste mat, og forhørte meg om forholdene opp på Björlings glaciär. Det finnes nemlig to stier opp til toppen. Västra leden er der "vanlige" turgåere går, den er ukomplisert, men den er også lengst, med mest stigning, og mest steinrøys. Östra leden krysser en isbre og innebærer lettere klatring med sikringsmuligheter til en Via Ferrata.

Glaciären skulle visst være grei, så jeg begynte på Östra leden med friskt mot. I bekkedalen fylte jeg vannflaskene for siste gang på det som skulle vise seg å bli litt for mange timer. Det var en bratt sti, men det var fint med stigning etter to mil på flatmark. Oppe på glaciären traff jeg en far og en sønn som gjorde seg klare for siste klatringa opp, med seler og hjelm. Det var spennende å se hva som kom til å møte meg.

Klatringa begynte med noen halvveis luftige partier langs et stup på en smal sti, men snart gikk traseen mer rett opp noe som føltes som en veldig bratt trapp. Det var mange gode tak, og med tørr stein var det ikke noe problem å ha kontroll. Største utfordringen var da en guidet gruppe kom ned, så jeg måtte ta meg en tvungen matpause. Det var sikkert like greit.

Vel opp på toppryggen møtte jeg folkemengdene som hadde gått Västra leden opp. Stien var brei, så det var ikke noe problem å løpe forbi. Og mange bidro med heiing, det var hyggelig. Selve sørtoppen var innhyllet i tåke, så det var ganske trolsk stemning på toppen. Pga tropevarmen som hadde ligget i en måned hadde toppglaciären nesten smeltet ned, så det var litt skummelt å våge seg opp på isen de siste meterne opp. Var null utsikt, så var bare å komme seg ned før man gjorde noe dumt (som f eks å fortsette til Nordtoppen, Sveriges høyeste punkt på fast grunn. Det var litt fristende, men i tåke uten stegjern hadde det nok vært veldig dumt.)

Etter en vellykket bestigning av Kebnekise var målet å komme seg hjem i live. Jeg løp ned Västra leden for å ikke løpe samme vei ned. Var litt mye folk til at det var lett å løpe forbi, men alle var veldig hyggelige og i godt humør, så det gikk fint. På vei opp Vierranvárri gikk det veldig tungt, så jeg måtte ta en gel- og sjokoladestopp på toppen. Følte ikke at det hjalp, men jeg måtte jo bare fortsette likevel. Jeg var også ganske tørst, var jo tre timer siden jeg hadde fylt de små vannflaskene mine.

Men da spektakulære Tuolpagorni ruvet opp over meg, klarte jeg ikke å stå imot. Hvem veit når jeg kommer tilbake hit igjen? Så da var det bare å bite tenna sammen og krabbe opp til toppen. Endelig fikk jeg utsikt, og den kan jeg si var veldig bra!

Følte meg litt sprekere på vei ned til Kittelbäcken, og endelig fikk jeg drukket vann igjen. Det hjalp på humøret. Deretter var det bare å rulle ned til fjällstationen, før den tyngste delen av turen kunne begynne, nemlig 20 km flatmark.

Det skjedde ikke så mye minneverdig på denne delen av turen. Var en del folk som var på vei mot fjällstationen i begynnelsen, men etterhvert ble det stille. Da ble det også tyngre å holde løpesteget igang. Etterhvert var det veldig mange småkneiker som ble gå-bakker, og det hjalp ikke å spise sjokolade.
Til vanlig når jeg løper behøver jeg ikke å tenke på å løpe, det går jo av seg selv. Men nå føltes det som jeg aktivt måtte flytte hvert bein for hvert steg, uansett om jeg gikk eller løp. Det var en merkelig følelse.
De siste 5 kilometrene var lange, og jeg husker ikke så mye annet enn av det var tungt. Jeg må ha vært litt av et syn der jeg kom tassende inn på parkeringen, kort i steget og sikkert med et litt mutt ansiktsuttrykk.

Lettelsen, som velta over meg da jeg innså at jeg faktisk var i mål, var ubeskrivelig. Jeg brøt ut i en spontan hikstegråt, som jeg fortsatt er usikker på hva egentlig skyldtes. Men en ting er jeg sikker på, jeg har aldri vært så sliten før.