Hu og hei by night (2018-11-06)

Oppsummert:
Førsterunde med Ane og Signe. Vi orienterte bra og holdt fin fart. På andrerunden løp jeg mye alene, men traff Thorstein og Sigmund tilfeldigvis på hver eneste post. Ble veldig tungt på slutten, og bommet også en del på de siste postene.Var fin og variert løype, gode forhold i skogen, og nydelig vær med stjernehimmel som bonus.

Endelig var det tid for Hu og hei by night igjen. Løp dag-Hu og hei tidligere på høsten, det forløp ikke uten problemer, da jeg gikk på en grov matsprekk på sisterunden. Med den opplevelsen friskt i minnet lasta jeg sekken full av sjokolade. Hodelykta mi hadde vist seg å være ustabil i høst, så jeg hadde lite lyst til å løpe med den (i fjor holdt den til siste post på førsterunden). Fikk heldigvis lånt en Swenor-lykt og ekstrabatterier, så regnet med det skulle være nok.
Været på løpsdagen var upåklagelig (i motsetning til fjorårets regn, sludd og snø), og stjerneklart var det attpåtil.

Rasmus kunngjorde 1. post, et bra langstrekk unna. Macka tok raskt teten fra ut start, og ble etterfulgt av klynga. Jeg hadde ikke rukket å bestemme veivalg ennå, men hang meg på. Det ble store luker etterhvert, og jeg havna i klynge med Ane og Signe ved Granåsen. I utgangspunktet hadde jeg ikke planer om å løpe i klynge med noen, men vi var et bra team med tanke på både orientering, tempo og sjokoladestopp, så det var hyggelig å få noen å løpe med.

Orienteringsfilosofien vår var i stor grad basert på rundtveivalg på sti, noe vi gjennomførte med stil hele veien. Løypa inneholdt uvanlig mange poster, men vi bommet faktisk ikke på noen. (Litt nøling og usikkerhet var det, men det hører med.) På 5. post tok Torstein og Sigmund oss igjen, etter å ha nærmet seg en stund. Vi tok ulikt veivalg til 6. post, men kom helt likt likevel. Videre oppover begynte jeg å kjenne meg litt sliten i låra. De holdt litt høyere fart, så de løp fra oss mot Kvistingen, men var ikke langt foran oss opp til hytta.

Her takket jeg Ane og Signe for følget, og gledet meg til sisterunden. Så at neste strekk så fint ut, og at jeg kunne løpe ut med Thorstein og Sigmund. Rakk aldri å spise noe på passering, men stappa i meg en snickers på vei langs Vintervatnet. Gutta løp akkurat litt fortere enn jeg synes var behagelig, så jeg lot dem få en luke, men vi kom meg til posten før de hadde løpt videre.

Mot 9. post løp vi ulike veivalg, jeg synes Kudalen så lovende ut, selv om det ble litt krongling ned lia. Resten av strekket var jeg ganske godt kjent, faktisk så kjent at da jeg kom til posten (hvor gutta også var), at jeg så at jeg hadde mistet tommelkompasset mitt, uten at jeg hadde merket at det hadde forsvunnet. Heldigvis hadde jeg tilfeldigvis med et gammel plankekompass. På langstrekket videre ville gutta løpe vei rundt sør for streken, men jeg ville løpe et suboptimalt veivalg via Herbernheia fordi veien virka kjedelig. Vi ønska hverandre lykke til og skilte lag.

Jeg la ut på veivalget mitt med friskt mot, men fant fort ut at kompasset mitt var veldig tregt og hadde en boble i tillegg. Navigasjonen frem til Herberndammen ble dermed litt ekstra nervepirrende, men jeg fant frem til stien og kunne puste lettet ut.
På vei opp mot Geitfjellet (der det gikk fryktelig tungt for meg på årets Hu og hei) spiste jeg en sjokolade og kunne konstatere at det begynte å røyne på med kreftene i natt også. Følte jeg hadde grei kontroll da jeg kom opp på myrene, men så velta tåka over meg og med ikke-fungerende kompass ble det plutselig vanskelig. Jeg gikk på feelingen, uten å føle meg sikker, og fikk mye til å stemme halvveis, men følte etter en tid at jeg hadde kommet for langt. (Da hadde jeg passert ca 30 meter unna posten). Ville gå tilbake til stien, men havna inne i et krypfurukratt, og kursen mislyktes og stien kom aldri. Begynte å kjenne meg litt oppgitt og på kanten til fortvilet på dette tidspunktet. Plusteselig så jeg redningen! To lykter kom i mot meg, selvfølgelig Thorstein og Sigmund! De kunne fortelle meg at posten lå ca 20 meter unna der vi sto...

Verken kompasset eller konsentrasjonen var der den skulle være på det neste strekket heller, så jeg løp på måfå ned lia mot posten, og fortjent nok kom jeg for langt. Men på posten sto gutta igjen, for da hadde de også bommet (på et helt annet sted enn meg).
Vi tok ulikt veivalg til 12. post, og jeg kom først frem. Hadde veldig lyst til å slå gutta, men hadde dårlig retning ut av posten, og løp veldig treigt oppover mot studenterhytta. Var fornøyd med at jeg klarte å la være å gå opp Fjellsæterveien, det var nære på. Men i siste kneika var det krabbing som vanlig.
Og dagens største prestasjon var det lykta som sto for. Batteriet holdt i 7 timer, uten problemer!